Kollaps – vår fortelling

Vi har besluttet å trekke begjæringen om midlertidig forføyning mot TV 2 i forbindelse med dokumentarserien «Kollaps – Profeten fra Bærum». Beslutningen er vår. Den er ikke en tilslutning til seriens fremstilling, og den endrer ikke vårt kritiske syn på de redaksjonelle valgene og de manipulerende fortellergrepene som etter vår opplevelse preger serien. Vi mener også at vesentlige sammenhenger er utelatt, og at flere faktiske forhold er fremstilt feil.

Vi ønsker også å bruke tiden og kreftene våre på familien, på arbeidet vårt og på det livet vi faktisk skal leve etter at kameraene er slått av. Den formelle tilbaketrekkingen håndteres gjennom våre juridiske representanter.

Vi kunne ha brukt denne anledningen til å skrive et langt tilsvar. Til å gå fra scene til scene og forklare hvorfor vi mener den ene eller andre fremstillingen er feil eller ufullstendig. Noe av det ville sikkert vært forståelig. Men jeg merker at jo mer jeg forsøker å korrigere bildet av meg selv, desto mer risikerer jeg å bli værende inne i det bildet. Det er ikke der jeg ønsker å bo.

Kanskje er en del av min egen læring nettopp å kunne stå i å bli misforstått, uten at behovet for å forsvare meg får styre hvordan jeg møter verden.

Derfor vil jeg heller fortelle hva som gjorde at vi åpnet livene våre for et dokumentarteam gjennom nesten to år. Hva vi faktisk forsøker å forstå. Hva jeg har lært av å se en så fremmed og samtidig delvis gjenkjennelig versjon av meg selv på skjermen. Og hvorfor jeg mener den mest interessante historien ikke er historien om «profeten fra Bærum», men om menneskene og samfunnsbevegelsene som en slik dokumentar kunne ha hjulpet oss å forstå.

Jeg har i store deler av mitt voksne liv vært opptatt av et spørsmål som er enkelt å stille og vanskelig å bli ferdig med: Hva vil det egentlig si å være menneske? Ikke bare hva vi sier at vi tror på, eller hva vi ønsker å fremstå som, men hva som skjer når forestillingene våre møter livet. Når kjærlighet blir krevende. Når fellesskap møter uenighet. Når idealer møter økonomi, barn, forpliktelser og hverdag. Når vi blir misforstått. Når vi selv misforstår.

Jeg tror vi må tørre å lene oss inn i livet for virkelig å forstå hva det er. Det innebærer en villighet til å gå inn i erfaringer vi ikke på forhånd vet utfallet av. Ikke for å samle opplevelser eller provosere andre, men fordi det finnes en kunnskap om oss selv som ikke kan tenkes frem fra trygg avstand. Den må leves. Og noen ganger gjør det vondt.

Det har også ført meg inn i valg som andre opplever som uvanlige. Et sterkt forhold til naturen. Et ønske om å forstå spiritualitet og bevissthet uten å overlate hele spørsmålet til ferdige læresetninger. Nysgjerrighet på hvordan mennesker kan organisere fellesskap, arbeid og forvaltning av jord på andre måter. Samtaler om intimitet, seksualitet, frihet og ansvar. Ikke fordi jeg har funnet en sannhet som alle andre skal innrette seg etter, men fordi jeg ikke ønsker å slutte å stille spørsmål.

Det viktigste i denne utforskningen har for meg alltid vært evnen til å vende blikket innover. Å legge merke til hva som skjer i meg når jeg blir utfordret. Hva det er jeg forsøker å beskytte. Hvorfor jeg av og til trenger å få rett. Når jeg er oppriktig nysgjerrig, og når nysgjerrigheten blir overkjørt av min egen overbevisning. Dette er ikke noe jeg først begynte med etter at TV-serien kom. Det er en av grunnene til at jeg i det hele tatt våget å stille opp.

Gjennom produksjonen har jeg etter min opplevelse vist nettopp dette, om og om igjen. Jeg har delt tvil, ambisjoner, svakheter, begeistring og spørsmål som fortsatt står åpne. Jeg har ledd mye. Jeg har smilt mens jeg har forsøkt å forklare ting som betyr svært mye for meg. Jeg har ikke ønsket å fremstå som et ferdig menneske. Det ville jo gjort hele prosjektet med å utvikle seg ganske meningsløst.

Carine og jeg ønsket å invitere andre inn i denne undersøkelsen. Vi stilte ikke opp for å presentere et svar. Vi stilte opp for å dele en søken.

Så kom dokumentaren. Og jeg må innrømme at det er ganske fascinerende å møte seg selv på den måten. Der er han, denne Christian på TV, fryktelig opptatt av alt som ikke fungerer! Maktstrukturer, institusjoner, samfunnssystemer, menneskelige svakheter. Og særlig blid ser han ikke alltid ut mens han snakker. Jeg kan faktisk le av ham. Og jeg merker at jeg smiler inni meg når jeg tenker på denne høykonsentrerte TV-utgaven av meg selv. Han har fått med seg intensiteten, men ikke alltid smilet som følger med den. Heldigvis kan jeg låne ham litt av mitt.

Det ville være for enkelt å si at jeg ikke kjenner ham. Jeg gjør det. Jeg har, som svært mange andre mennesker, brukt mye energi på å peke på forhold jeg mener ikke fungerer. Noen ganger på samfunnsnivå, tidvis i møte med enkeltmennesker. Det engasjementet er virkelig. Og når jeg blir ivrig, kan jeg være intens. Kanskje så intens at det jeg egentlig ønsker å undersøke, drukner i hvordan jeg fremstår.

Det er en læring jeg tar med meg. Ikke som et stort oppgjør med hvem jeg er, men som noe helt konkret: Hvis jeg ønsker at mennesker skal åpne seg for spørsmålene mine, hjelper det lite å se ut som om jeg allerede har dømt dem. Jeg har ingen ambisjon om å slutte å utfordre makt eller stille vanskelige spørsmål. Jeg har en ambisjon om å gjøre det klokere. Med mer plass til den andre. Og gjerne med et litt bredere smil.

Det samme gjelder i våre nære relasjoner. Gjennom livet oppstår det friksjoner mellom mennesker, også mellom dem som har stått hverandre nær. Det er en del av det å leve, og noe vi alle kan lære av. I serien opplever jeg at slike menneskelige friksjoner er løftet frem og gitt en dramatikk jeg har vanskelig for å kjenne meg igjen i. Kanskje er det nettopp dette som skjer når enkle, menneskelige motsetninger blir til TV-drama. Jeg tar med meg min egen læring, men har ingen interesse av å gjøre disse relasjonene til større konflikter enn de trenger å være.

Samtidig skal ikke takknemlighet for læring forveksles med enighet i den ferdige fortellingen. Jeg opplever at denne ene siden ved meg har fått en plass som ikke svarer til bredden av det jeg faktisk delte gjennom to år. Jeg vet hvor mange samtaler vi hadde om selvobservasjon, menneskelig eksistens, tro, natur, samfunnets utvikling og det å være villig til å ta feil. Det er ikke en etterpåklok versjon av meg selv. Det var en del av det jeg inviterte kameraet inn til.

Jeg kan altså kjenne igjen mannen på skjermen uten å kjenne meg igjen i portrettet. Det er en merkelig, men interessant erfaring. Kanskje er det til og med en av de tydeligste prøvene på om min egen filosofi har noe for seg: Klarer jeg å være nysgjerrig på et bilde av meg selv som jeg ikke liker? Klarer jeg å lære noe, uten å overlate hele selvforståelsen min til dem som har laget bildet? Jeg har lyst til å svare ja. Og jeg gleder meg til å stille opp i den neste versjonen av meg selv.

Det er ikke jeg som har gitt serien navnet «Kollaps». Jeg er heller ikke sikker på at kollaps er det mest interessante ordet for tiden vi lever i. Friksjon treffer meg bedre. Vi ser store spenninger i Europa, i Ukraina, i Midtøsten, i USA og i vår egen offentlige samtale. Konfliktene er forskjellige og har ulike årsaker; de lar seg ikke redusere til én forklaring. Men på tvers av dem møter vi spørsmål om tillit, makt, institusjoners integritet og menneskers opplevelse av å bli hørt og ivaretatt.

Hva skjer med tilliten når mennesker ikke lenger opplever at de etablerte strukturene gir gode svar? Hvor går de med lengselen etter mening og tilhørighet? Hvordan kan vi bygge tillit der det har oppstått avstand? Hva vil det si å forvalte makt, jord og fellesskap med integritet? Det er spørsmål som opptar meg langt mer enn behovet for å finne en person eller en gruppe å skylde på.

Friksjon kan være ødeleggende. Men den kan også være et signal om at noe trenger oppmerksomhet. Noen søker mot naturen. Noen søker mot nye former for fellesskap. Noen utforsker tro, kropp, bevissthet eller forholdet mellom frihet og ansvar. Andre reagerer med å holde enda fastere på det velkjente. I alle disse bevegelsene finnes både innsikt og blindsoner. Både muligheter og risiko. Og nettopp derfor fortjener de å bli undersøkt ordentlig.

Carine og jeg er ikke talspersoner for en samlet bevegelse, ei heller ledere for noe samfunn. Vi er to mennesker som forsøker å leve med noen av disse spørsmålene, og som har valgt å gjøre deler av utforskningen synlig. Det er på mange måter det motsatte av å hevde at vi sitter med fasiten. Vi har valgt å la ideene våre møte virkeligheten, med alt det innebærer av feil, motstand, nye erkjennelser og iblant komiske situasjoner.

Jeg opplever at mange mennesker kjenner på noe av denne friksjonen, selv om de tolker den forskjellig. Det er en grunn til at jeg mener historien om vårt liv kunne vært et vindu inn i noe større enn oss selv. Ikke fordi vi er spesielt representative. Men fordi konkrete, feilbarlige menneskeliv noen ganger gjør abstrakte samfunnsspørsmål lettere å få øye på.

Tenk hvilken dokumentar dette kunne blitt! Jeg mener det faktisk, og jeg sier det med både begeistring og sorg over muligheten som gikk tapt.

I nesten to år fikk produksjonen følge oss og møte et langt større og mer mangfoldig nettverk av mennesker. Journalister fikk innpass på samlinger og arrangementer som ikke var våre, og møte mennesker som sto langt utenfor vår nærmeste krets. Det var ikke en organisasjon, ett miljø med en leder eller en felles lære. Det var ulike mennesker med ulike liv, verdier, interesser og motsetninger. Noen perspektiver sto oss nær; andre gjorde det ikke. Nettopp det kunne vært interessant.

Hvordan oppstår slike søkebevegelser? Hva finner menneskene som går inn i dem? Hvor går de seg vill? Hva skjer når drømmen om frihet møter ansvar for barn, venner og partnere? Når ønsket om å leve mer i pakt med naturen møter det praktiske arbeidet med jord og økonomi? Når spirituelle erfaringer møter behovet for kritisk tenkning? Og hvordan kan vi skille mellom noe som faktisk hjelper mennesker å vokse, og noe som bare høres forlokkende ut?

Dette ville ikke krevd en velvillig eller ukritisk dokumentar. Tvert imot. Jeg tror en slik fortelling kunne utfordret oss langt mer enn serien som ble sendt. Den kunne undersøkt både idealisme og selvbedrag, omsorg og ego, klokskap og naivitet. Den kunne latt mennesker være uenige uten å gjøre uenigheten til en enkel kamp mellom de gode og de dårlige.

I stedet opplever jeg at fortellingen i stor grad er samlet rundt en karikatur av meg. «Profeten fra Bærum» – det høres jo nesten ut som en rolle jeg burde fått beskjed om å møte på audition til. Og jeg må igjen innrømme at jeg sikkert har levert plenty av materiale til den rollen selv. Noen ganger har nok min egen intensitet gjort det forbausende enkelt å klippe frem en bestemt karakter.

Jeg kan smile av karikaturen. Den er til tider ganske morsom, og jeg har utvilsomt bidratt med både farger og streker selv. Men en karikatur har en begrensning: For at enkelte trekk skal bli så tydelige, må nesten alt annet viskes ut. Menneskene, sammenhengene, landskapet. Og det er nettopp i dette landskapet den historien jeg ønsket å fortelle, finnes.

Men når kritikken av karakteren får bære nesten hele fortellingen, blir menneskene og spørsmålene rundt ham lett redusert til kulisser. Det er her min største kritikk ligger. Ikke i at jeg er blitt utfordret, eller at vanskelige sider ved meg er vist. Jeg mener bare at et sjeldent journalistisk materiale er blitt brukt til en langt smalere historie enn det kunne båret.

Jeg vet ikke hvilke overveielser som ble gjort i redaksjonen, og jeg skal ikke tillegge noen motiver jeg ikke kan kjenne. Jeg kan bare vurdere det publikum har fått se, opp mot det jeg selv opplevde at produksjonen fikk tilgang til. Avstanden mellom disse to fortellingene er for meg usedvanlig stor.

Dette berører noe ved medienes rolle som jeg synes er viktig langt utover vår egen sak. En fortelling blir ofte lettere å følge når vi vet hvem vi skal heie på, og hvem vi skal reagere på. Det er en menneskelig tilbøyelighet, ikke bare et journalistisk grep. Vi gjør det i familier, i politikk, i vennekretser og på sosiale medier. Vi søker etter en oversiktlig forklaring på en uoversiktlig virkelighet.

Men vi betaler en pris når ett perspektiv blir hele fortellingen. Det gjelder også når perspektivet er oppriktig, smertefullt og viktig for den som bærer det. Et menneskes opplevelse er en del av historien. Sjelden hele historien. Og et menneske er nesten alltid mer enn den rollen det får i en konflikt.

God journalistikk kan gjøre verden større. Den kan avsløre maktmisbruk, gi stemme til mennesker som ikke blir hørt, og stille kritiske spørsmål til dem som har innflytelse. Det trenger vi. Min kritikk er ikke at mediene skal slutte å utfordre. Det er at utfordringen noen ganger kan bli så dramaturgisk effektiv at nysgjerrigheten på det sammensatte kommer i bakgrunnen.

Og her har jeg ingen grunn til å plassere meg selv utenfor problemet. Jeg vet hvordan det føles å se noe jeg mener er galt og ville påpeke det med all min kraft. Kanskje har jeg selv iblant gjort andre mindre ved å være for rask med min egen analyse. Det er ikke en særlig behagelig tanke, men den er nyttig. Hvis jeg ønsker mindre polarisering, må jeg også fortsette å undersøke hvordan jeg selv møter mennesker som tenker og lever annerledes.

Det er nettopp her jeg mener TV 2 har gått glipp av noe vesentlig. For spørsmålene vi har åpnet livene våre for å utforske, er langt større enn oss selv. I Norge og internasjonalt ser vi mennesker som søker nye svar på hvordan vi skal leve, forholde oss til naturen, forstå vår egen bevissthet og bygge samfunn preget av større integritet, tillit og fellesskap.

Jeg opplever meg selv som en del av disse strømningene, ikke som deres leder eller talsperson. Gjennom nesten to år fikk TV 2 en sjelden mulighet til å undersøke dem på nært hold – både mulighetene, motsetningene og utfordringene. I stedet mener jeg at mye av denne større fortellingen har måttet vike for en langt enklere historie om en omstridt mann fra Bærum.

Mange av spørsmålene som ble utforsket under produksjonen, er krevende å snakke om nettopp fordi de berører grenser og verdier. Tro er ett av dem.

Mitt forhold til Gud er personlig og hjertenært. Det er en naturlig del av livet mitt, av min undring over tilværelsen og av min søken etter å forstå mer av hva det vil si å være menneske. Jeg opplever ikke at dette gjør meg spesielt utvalgt eller gir meg noen større innsikt eller myndighet enn andre. Jeg er et menneske som søker, tviler, lærer og forsøker å leve med integritet i møte med det jeg tror på.

For meg handler troen ikke om å sitte med svarene, men om å våge å leve med de store spørsmålene. Om å lytte, være åpen for det jeg ennå ikke forstår, og stadig undersøke hvordan jeg møter livet og menneskene rundt meg.

Jeg trenger ikke gjøre dette mer mystisk enn det er. Det er ganske enkelt en hjertenær del av hvem jeg er.

Seksualitet og intimitet er andre slike områder. Det finnes sterke normer, mye skam, mye lengsel og mange reelle hensyn å ta. Carine og jeg har vært opptatt av å kunne utforske spørsmål om kropp, nærhet, formidling, frihet og ansvar uten at selve samtalen blir forvekslet med et ferdig standpunkt eller en beslutning om å gjøre noe bestemt. Vi trenger rom for å stille spørsmål, også spørsmål vi senere velger å besvare annerledes.

Det samme gjelder bevissthetsutforskning og tradisjoner som omtales som plantemedisin. Vi tar sterk avstand fra rus som livsstil, underholdning eller virkelighetsflukt. Min interesse har vært knyttet til en seriøs utforskning av menneskets indre liv, blant annet gjennom seremonielle og terapeutiske perspektiver der intensjon, forberedelse, ansvar og refleksjon etterpå står sentralt. Barn har aldri vært en del av dette.

Gjennom produksjonen møtte journalistene også mennesker med helt andre oppfatninger enn våre. Jeg synes det er en styrke ved et mangfoldig miljø, ikke et problem som skal ryddes bort. Men vi har aldri ønsket å representere alle som ble intervjuet, eller alle sammenhenger kameraene fikk tilgang til.

For meg henger alt dette sammen med et enkelt spørsmål: Hvordan kan vi utforske frihet uten å miste ansvaret? Hvordan kan vi være åpne uten å bli ukritiske? Og hvordan kan vi være kritiske uten å bli så redde for det ukjente at vi slutter å undersøke det? Jeg har ingen interesse av at ord som autentisitet eller personlig utvikling skal fungere som frikort fra konsekvensene av egne valg. Da mister de sin verdi.

Carine har skrevet en refleksjon som på mange måter uttrykker noe av det vi forsøker å leve etter. Jeg ønsker at den skal stå her med hennes egen stemme, slik hun skrev den, på engelsk. Den handler ikke om å kreve forståelse fra alle. Den handler om motet til å være seg selv og om ansvaret for å gi andre den samme friheten.

Det er mye ved denne tiden som har vært vanskelig. Også for mennesker som står oss nær. Jeg har ingen behov for å fremstille det som om alt har vært en gave. Det har det ikke. Men jeg ønsker heller ikke å la erfaringen ende som et regnskap over hvem som sa hva om hvem. Hvis jeg mener alvor med å leve i læring, må jeg også være villig til å ta læringen med meg videre.

Carine og jeg vil fortsette å arbeide med det som førte oss inn i disse spørsmålene lenge før dokumentarteamet kom. Vi ønsker å utforske hvordan mennesker kan leve nærmere naturen og forvalte jord, vann og ressurser med respekt for kommende generasjoner. Hvordan vi kan bygge fellesskap som både gir frihet og forplikter. Hvordan integritet kan få praktisk betydning i møte med makt, økonomi og institusjoner. Gjennom Ratatoskr Foundation ønsker vi å samle mennesker og kompetanse rundt nettopp slike oppgaver. Ikke som et ferdig system, men som et arbeid som må prøves i virkeligheten.

Jeg ønsker også å fortsette de lange samtalene om de store spørsmålene. Gjerne i podkaster og andre åpne formater der det finnes tid til å undersøke, motsi, le, tvile og tenke ferdig. Jeg vil mye heller bruke tre timer på å utforske hva som skjer med tilliten i samfunnet, eller hvorfor mennesker søker andre livsformer, enn tre timer på å forklare hvorfor en bestemt TV-scene ikke viser hele meg.

Jeg har derimot ingen planer om å stille opp i tradisjonelle medieintervjuer om denne saken. Erfaringene har gjort meg varsom med korte formater der nyanser lett forsvinner, og der mine ord kan bli gjengitt på måter jeg ikke kjenner meg igjen i. Jeg ønsker heller åpne, lengre samtaler i uredigerte formater, hvor det er rom for refleksjon, sammenheng og gjensidig forståelse.

Det betyr ikke at kritikken av dokumentaren forsvinner. Vi står ved at serien etter vår vurdering gir et begrenset og på viktige områder svært misvisende bilde. Men jeg ønsker ikke at denne vurderingen skal få definere resten av livet vårt. Det er en vesentlig forskjell mellom å ha en kritikk og å leve inne i den.

Jeg har fått se en side av meg selv gjennom andres øyne. Den var til tider ganske lite flatterende. Den var ikke hele meg. Men den var heller ikke helt fremmed. Jeg har ledd, kjent på ubehaget og funnet noe å lære. Det er jeg takknemlig for. Jeg vil fortsatt stille spørsmål ved verden, og jeg vil fortsette å stille spørsmål ved meg selv. Kanskje er det nettopp det som er å lene seg inn i livet.

Jeg har fått møte en ganske underholdende utgave av meg selv. Han kommer nok til å leve sitt eget liv en stund. Det får han gjerne gjøre. Selv har jeg tenkt å fortsette med mitt.

Og om noen nå lurer på hva som skjer med «profeten fra Bærum», kan jeg berolige med at jeg ikke har tenkt å begynne å profetere. Jeg har mer enn nok med å forsøke å forstå.